Tåkelagt lykke

Det er snart jul, og noen gleder seg over evne, mens andre kan hende føler på så vel vonde minner som savn og lengsler etter noe som en gang kanskje var.  Forventninger kan noen ganger være vanskelige å innfri, og fordi vi så veldig gjerne ønsker oss den «perfekte i morgen», forsvinner gjerne de små øyeblikkene av hverdagslykke i «tåkeheimen», uten å bli lagt merke til.

Det er ikke alltid lett å akseptere at ting ikke blir som man drømmer om.

For hva er egentlig lykke? Er lykken en konstant tilstand? En tilstand vi oppnår bare vi får drømmejobben, går ned noen kilo, får begynt å trene eller får pusset opp badet?

Hva er hemmeligheten bak et meningsfullt, langt og lykkelig liv?  Trenger det være langt? Sorgløst? Perfekt? Hva er perfekt?

Jeg er selv ikke spesielt glad i julen. Grunnen til dette ligger nok i at jeg hadde et spesielt forhold til min mor, som jeg ofte tilbrakte julen sammen med, og som jeg savner så det verker i brystet hver eneste jul.

Hun hadde nok satt pris på at jeg savnet henne, selv 36 år etter hennes død, men tror definitivt ikke hun hadde vært glad for hva dette savnet gjør med min julestemning.  For savnet er vel egentlig lett å bære, og jeg burde (og er) lykkelig for å ha hatt et menneske i mitt liv som har satt så dype spor.

Alle har vi en historie. Livet er på ingen måte en barmhjertig venn, og jeg er ydmyk for at noen har sår av levd liv som kanskje aldri vil kunne gro. Likevel, og i respekt for at vi aldri kan forstå og vise nok omsorg for andres følelser – livet skal leves, og ingen har fått lovnader om en perfekt dag i morgen. Vi eier som kjent ikke ikke mer enn stunden «akkurat nå», og skal vi da la historier fra i går, skygge for dagens små porsjoner av glede og lykke?

Julen hos min mor handlet aldri om overflod og pakker med ting jeg ikke hadde bruk for. Hun var sjenerøs, kunne gitt bort sin siste krone hvis det hadde gledet meg, men i stedet ødslet hun med sin omsorg, klokskap og fargerikdom. Maten var aldri tradisjonell julemat, men vi satt veldig lenge til bords, pratet, drakk god vin, pratet enda mer, delte gode historier, nøt å være sammen.  Hun som meg, forstod ikke helt denne underlige skikken med å dra et vakkert tre inn i stuen, for å la det dø. Istedet hang hun julekuler på en plante og pyntet med lys og noen engler.

Min mor likte engler bedre enn nisser. Hun likte å gi komplimenter, fordi hun da fokuserte på å finne noe bra, noe positivt, noe å rose. Selvfølgelig for å glede andre, men også for å skape glede i eget liv. Hun kunne så absolutt dele vrede, var en engasjert og temperamentsfull dame, og kunne noen ganger fryde seg med sin egne ergrelser. Meg lærte hun likevel at undring er bedre enn irritasjon. For der vil alltid finnes mennesker utenfor folkeskikken, og som kanskje også evner å såre, men bare hvis jeg tillater det. De fortjener egentlig ikke plassen verken du eller jeg gir dem i livene våre.

Man må jobbe for lykken, den bor i oss alle, men trenger en invitasjon sa alltid min mor.

Jeg leste nettopp et intervju med Liv Ullmann – dama som har fått to Oscars, men aldri slapp inn på Teaterhøyskolen.

Vi lever på en fredfull liten plett på denne jorden. I landet som bruker millioner på å redde livet for spissnutefrosken. Landet der du og jeg kan sitte i timevis å se minutt for minutt med jernbaneskinner i furuskog, og kalle det underholdning. Landet der kongen tar trikken.

Kan hende har vi det ikke så verst, og snart er det jul.

Ha en snill og vennlig førjulstid og husk å være raus med deg selv.

Varm hilsen

Helene hos Sophie 🙂

 

 

 

 

One comment

  1. Takk Helene. For dine betraktninger, kloke ord, og den flotte fargerikdomen du viser i butikken din. God førjulstid til deg også. ❣

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *