Følelsen av vennlighet

Jeg henger på veggen på Lillestrøm Stasjon,  eller mer korrekt det henger et bilde av meg der?

Som en av fem entusiastiske Lillestrømpatrioter ble jeg spurt om å være med i Stor Oslo Eiendom sin kampanje «Byens ansikter».  Jeg er i veldig godt selskap, for der henger jeg sammen med Fru Bugge, Magnus Landaas Skjervold, BUDisten Øivind Langset, Chau Bao og Henrik Ohlson.

Morten Krogvold har tatt bildene. En sagnomsust, særdeles dyktig fotograf som jeg har hatt stor beundring for i mange år. En svært fascinerende mann å møte, og tross at jeg ikke liker å bli fotografert, er jeg både rørt og litt blyg over hans tolking av meg som byentusiast og person.

Jeg insisterte selv på at bildet skulle tas i Kunstparken, men etter det, i respekt for denne mannens evner til å se mennesker gjennom et objektiv, lot jeg han ta regien.

Du sier at Hammering Man har en spesiell plass i ditt hjerte, og at han for deg er et landemerke for Lillestrøm som by og folk. Da tar vi bildet her, der du på en måte lener deg på fortiden. Du tar din plass, men ønsker ikke å ta for mye plass, og har respekt for menneskers behov for minner, samtidig som du heier på innovasjon og utvikling. 

Smigrende og svært morsom definisjon av meg som menneske fra en mann jeg kun hadde snakket med i cirka 30 minutter: Likevel var jeg nok mest imponert over hans evne til å få meg til å føle meg verdsatt og faktisk også hegnet om.

Jeg er også blitt fotografert av Ronny Østnes denne høsten. I forbindelse med hans utstilling «Lillestrøm – et levende næringsliv». En på mange måter ganske annerledes opplevelse, men likevel på ingen måte bakenforliggende møtet med Morten. Mange har kalt Ronny for Lillestrøms svar på Morten Krogvold, men i min verden er Ronny på alle måter sin egen. En særs dyktig, reflektert og ikke minst kreativ fotograf, med stor respekt for de menneskene han møter.

Selvfølgelig kjenner Ronny både Lillestrøm og meg bedre enn Morten, og atmosfæren i disse to bildene er, og skal være helt forskjellig.

Likevel er det noe veldig likt i disse to møtene. Begge har med sin ydmyke vennlighet evnen til å skape en svært god følelse hos meg.  Måten de viser respekt for både meg og min kameralinsefobi, og samtidig omsorg og ansvar for for å vise meg som den beste, av den de oppfatter meg som.

Noen mennesker har denne evnen til å trå ut av sitt eget sentrum, og gi andre plassen, og ikke minst følelsen av å være sett og funnet verdig.

For veldig mange år siden, flyttet jeg fra trygge Bodø til Oslo. Jeg var ung, usikker, ny i jobben, hadde ingen gode relasjoner med de jeg jobbet sammen med, og var veldig alene i en stor verden.

Ved en tilfeldighet møtte jeg Tor Halvorsen. Jeg er i dag ikke i stand til å huske hva Tor sa til meg, men jeg kan fortsatt både huske og kjenne på den gode følelsen han og ordene hans ga meg.

Som student hadde jeg en lærer som  fikk meg til å føle meg så spesiell at han som var kjæresten min den gangen ertet meg med sangen «forelsket i læreren» – og kan hende var det ikke så langt fra sannheten ?

Det gjør noe med oss mennesker å bli sett, og å få anerkjennelse for den vi er. Jeg tror faktisk at vi alle har behov for å sette noen spor.  Vi trenger kanskje ikke henge på veggen på et av Norges mest sentrale trafikkknutepunkt, men vi fortjener alle følelsen av vennlighet og respekt. 

På min vei gjennom livet har jeg vært heldig å møte mange flotte mennesker. Noen har satt dype spor, skubbet seg en egen plass i livet mitt. Jeg tror det er i møte med med andre man lærer seg selv å kjenne.

«Vi trenger hverandre også når forskjellene mellom oss virker store. For vi trenger hverandre vi mennesker» sa Kongen i sin nyttårstale, og «vil vil jo møtes»

Med ønsker om en lun og vennlig helg!

Helene hos Sophie 🙂

 

 

 

 

 

 

2 Comments

Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *