Byens liv.

«Jeg vil se mennesker jeg kjenner i gata!» 

Uttalelsen kom fra en av mine kunder her om dagen. Hun var lei seg og opprørt på vegne av byen sin. Ikke på grunn av hus som var blitt revet, og høyere fasader. Hun var stolt over å bo i en by som evnet å utvikle seg i takt med utviklingen for øvrig i landet og verden. Stolt over å bo i en by som skal vokse, og som mange har lyst å flytte til, men lei seg for at hun ikke møtte noen hun kjente i gata. 

Hennes utbrudd fikk meg til å tenke på min egen hjemby Bodø. Jeg flyttet fra Bodø i 1981, med andre ord for mer enn 35 år siden, og jeg har vel egentlig bodd lengre både på Lillehammer og i Lillestrøm enn i byen  jeg kaller min hjemby. Byen jeg alltid lengter til når livet skubber litt. 

For en del år siden var min kjæreste og mann med meg hjem til Bodø i anledning en begravelse. Etter å ha spasert Storgata opp et par kvartaler sammen med meg, hvor vi møtte mange som hilste og viste medfølelse med mitt tap, var han tydelig berørt av at så mange fortsatt kjente meg etter at jeg hadde bodd borte så mange år. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke kjente igjen alle som kjente meg igjen, men jeg har tenkt mye på den gode følelsen av omsorg, vennlighet, av «å høre hjemme», det ga meg at så mange kjente meg igjen akkurat den dagen, i min egen lille by. 

For hva er en by? 

Mennesker gjør en by. Mennesker jeg kjenner, mennesker jeg møter, et smil fra en fremmed som haster forbi, et barns latter, en tilårskommen dame sin svært sjenerøse omgang med en parfymeflaske som har stått litt for lenge, unggutten på skateboard, pønkeren, gatemusikanten, han som tigger penger til dagens første øl. Alle disse, pluss selvfølgelig lyder. For noen støy kanskje, men søker man stillhet og ro drar man kanskje ikke til byen? Byens liv snakker til og med alle våre sanser. Det er mennesker som gir byen liv – du og jeg, og noen til.

Jeg er så heldig å få lov til å tilbringe litt av min frie tid i Risør. Der hilser vi på hverandre i gata. Ikke fordi vi kjenner hverandre, men fordi vi er samme gate samtidig i en liten by.  Det er noe veldig vennlig over denne skikken, og gir på en måte den man møter en identitet som «kjent». Møter man noen som ikke hilser, er det liksom en som ikke hører til der, en turist en fremmed. 

Lillestrøm er ikke lengre en liten by, og det ville kan hende blitt litt kunstig hvis vi hilste på alle vi møtte. Likevel, der mennesker møtes starter byen liv.

Kan hende møtes vi på på Torvet i Lillestrøm en dag. Hvis jeg hilser først, tror jeg kanskje du hilser tilbake. Kan hende gir du meg også et av dine smil, og kan hende tar jeg det med videre i min hverdag. En god venn av meg har dette som sin filosofi om hvordan skape fred i verden, og som han sier, om det ikke skaper fred i verden, gjør den i hvert fall verden hyggeligere der vi er, i vår egen by.

Med ønsker om en hjertelig dag 😀

Helene hos Sophie

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *