Archive for 31. desember 2016

Siste lørdagen i 2016!

blomst i sneJeg elsker lørdager, lørdagsfølelsen, følelsen av helg, stemningen i bylivet når folk har tid, atmosfæren i butikken når det skjer en kjæreste får lov til å være med, og kjærligheten, respekten den tause beundringen man kan ane når hen engasjerer seg, gir komplimenter og råd.

For meg er lørdager «bydager». Cafebesøk og kanskje litt shopping, kjenne på og nyte alle duftene av bylivet, titte innom en kunstutstilling, møte kjente – og i Lillestrøm er der alltid musikk & teater på lørdager. Jazzcafe på Fagerborg, Eftablues på Kulturpuben, Familieteater og kanskje konserter på Lillestrøm Kultursenter. Om sommeren er det også Torvkonserter på lørdager.  Det er noe med lørdager, jeg tror i alle byer, men spesielt i Lillestrøm. Det er her jeg får lørdagsfølelsen 😉

anne

Årets slutt, byr oss også en begynnelse. Blanke ark, helt nye fargestifter og jeg håper, i et stadig mer komplisert verdensbilde, mer klokskap og visdom! Vi lever i en brytningstid, og må kanskje ta noen valg. Både for oss selv, livet vårt, byen vår, landet og kanskje også verden. Skubbe oss en plass i utviklingen, engasjere oss eller la det være, men passivitet gir som kjent ingen talerstol og heller ingen påvirkningsmulighet.

i maurtua

Hverdagsverdighet handler først og fremst om friheten til å være den man helst vil være, men like mye om å ta ansvar for egen plass i det samfunnet man ønsker.

«Det gode liv ligger ikke og venter på deg i en skuff. Man må mekke det selv – hver bidige dag!»  (Nadine Hasnaoui)

Lykke er et stort, fjernt, vanskelig og kanskje litt sårt ord for veldig mange. For meg handler lykken om de små glimt av smil og latter, lunhet og varme, vennlighet og trygghet.

eg er sorg og glede

De små øyeblikkene på en helt vanlig hverdag, minutt for minutt, sekund for sekund. En morgentur med verdens herligste terrier, en kopp duftene urtete i morgenkåpe og ullstrømper, papiraviser som lukter av trykksverte, håndmalte kopphåndduker fra min manns barnebarn, steiner kysset av midtnattsol, vasket av tidens vann og hentet fra min barndoms lykkeland Mjelle, opplevelsen av å være del av noe, det glasset med grapefruktjuice min mann serverer meg hver morgen. Etter beste evne prøver jeg å samle på dem.  Skriver dem noen ganger opp i en liten bok, sånn at jeg kan ta dem frem og minnes de dagene hvor livet butter. For de kommer, og det må også være lov å være lei seg. Lov til å føle på savn, sorg, sinne, fortvilelse, avmektighet. Lov til å gråte. Lov til å være alvorsfull.

Lev livet nå

2017 byr oss garantert både muligheter og utfordringer vi ikke er i stand til å forestille oss på nåværende tidspunkt. Der blir latter, smil og glede, men også sorg og tårer. Det blir fargerikdom og mørke, sol og regn, sludd og blåst, lyse dager, grå dager, late dager, travle dager – 52 lørdager, og lørdagsfølelsen får du i Lillestrøm eller en annen by nær deg.

Godt Nytt År.

Helene hos Sophie 🙂

 

 

Ømhet for fortiden

Jeg liker advent – jeg tror bedre enn selve julen. 198630_3738780759789_182242315_n

Ventetiden, når mørket legger seg over kveldsturene og lar meg sniktitte inn til snille, vennlige hjem der man har tent lys. Jeg elsker når folk tenner lys. Inne som ute. Det gjør noe med meg. Jeg kan ikke definere hva, men kan hende er det barndomsminner, drømmer, savnet etter det som ikke ble, eller kanskje håpet for det som kan komme.

I den mørkeste tiden av året tror jeg vi trenger lyset, og for meg gir lyset og tiden også rom for ettertanke og refleksjoner. Et år er i ferd med å ebbe ut. Det gikk så fort. Hva husker jeg, hva har jeg gjort, hva har jeg lært, hva vil jeg huske om 20 år? Hjertets visdom dominerer i rommet for hva som fargelegger minnene.

1003802_669220756433873_2012994524_nEn av mine venninner har aldri sluttet å lengte etter følelsen hun som barn hadde når hun våknet opp julaften morgen. Likevel når jeg spør henne hva hun husker best fra adventstiden og julen som barn, er det ting som stemningen, luktene, maten, samværet, roen, at alle hadde tid – og at man faktisk ikke hadde lov til å gå noe sted 1. juledag.

Alt dette kan gjenskapes, og jeg tror også barnets uskyldige nysgjerrighet ligger der et sted i oss, pent pakket inn i all verdens uskrevne regler om hva som «hør seg og bør seg» i voksenverden.

For meg handler julen også veldig mye om savnet, tomrommet etter dem som ikke er her lengre, og den sørgmodige gleden over å ha noen å savne. En av mine såreste, men likevel beste tradisjoner er å stå opp tidlig julaften morgen, og mens huset og verden enda sover tenner jeg mine lys for alle de jeg savner. Både mennesker og dyr. Jeg gråter litt, smiler av de gode minnene, lengter. Vakkert, stille og nært, og i stillheten kommer gjerne julestemningen krypende 🙂Uten navn

For egentlig handler det vel ikke om glitter, gaver og snø, men om takknemligheten over å få være den man ønsker å være.

Minner, tradisjon, repetisjon. “Same procedure as last year” 😉

Ta vare på øyeblikkene!

GOD JUL 😀

Helene hos Sophiesnart jul

 

 

Tanker før verden har stått opp

Noen har sagt at «å ikke få sove er en ensom ting»

Jeg kan like denne formen for ensomhet. Kanskje fordi jeg egentlig ikke er alene. Jeg har alltid en hund sammen med meg, og hun har lært at «mors» søvnløshet ofte kan bli til lange turer før andre hunder har stått opp. Hun liker ikke andre hunder. Hun er egentlig redd dem, men det snakker vi ikke så høyt om 😉 Hun er en terrier må vite, med mot som en sulten løve, og da er det liksom litt mer uforferdet, overlegent og fryktløst at hun bare ikke kan like dem 😉in som en løve

Kan være det finnes noen på 2 ben som bruker samme taktikk. Hva vet jeg?

Uansett, akkurat nå er jeg en smule forkjølet, så det blir kokt vann med honning på meg, mens hunden lengselsfullt drømmer om liflige dufter og gress som kiler i nesen der hun har krummet seg mellom teddybjørner og puter i slagbenken. Ikke så verst hundeliv likevel, tenker jeg 😉

1

Min mann er nemlig ganske streng med hva man kan og ikke kan gjøre når man er forkjølet. Lange turer i desemberkald morgenluft er noe av det man ikke kan gjøre, Ullstrømper og kokt vann med honning er påbudt. Noen ganger tenker jeg at når min foreldre dessverre døde fra meg så altfor tidlig i livet mitt, var det flott at de sendte meg en stedfortreder 😉11

Jeg er så heldig å ha et stort kjøkken, med langbord, slagbenk og utsikt over Lillestrøm. Byen, lysene fra Norges flotteste Julegate, togene, Elvebredden KunstparkLillestrøm Kultursenter, opptil flere byggekraner. Dessverre kan jeg ikke se «Hammering Man», men «Yes to All» lyser flott til meg hver morgen, og minner meg om at jeg har noe å lære av alle mennesker jeg møter på livets kronglete sti.

Jeg tenner stearinlys, fyrer i peisen, og stemningen blir nesten magisk sammen med lysene og de forsiktige lydene av en snill liten by som er litt i ferd med å våkne, men fortsatt gjemmer seg litt i desemberblått morgenmørke.

Atmosfæren innbyr til å la avisene ligge, og la tankene flyte. Jeg lar Donald Trump, Vladimir Putin og så vel internasjonale som nasjonale utfordringer hvile for en stakket stund, og tenker på et intervju Lill Torun Kilde og Citybloggen gjorde med meg for en tid tilbake. Lill Torunn har en  veldig behagelig begavelse – både som medmenneske og journalist. Man slapper av i hennes selskap, føler seg trygg, i varetatt, og plutselig satt jeg der, i et intervju som skulle handle om handel og byutvikling, og snakket om pappan min.

pappa 2«Du skal være stolt av stedet der du bor»

sa alltid min far. Han var kanskje en av Bodøs fremste fremsnakkere, lenge før dette ble et ord i vårt vokabular.

Egentlig tenkte jeg vel ikke så mye over hva dette betød og innebar den gangen. Det føltes på ingen måte som en forpliktelse eller en belæring, men ble liksom bare med meg, som en grunnholdning, en verdi, en del av min personlighet.

For hva sier det egentlig om meg som menneske, hvis jeg stadig klager og syter over noe jeg egentlig ikke ofrer en eneste kalori for å gjøre noe med?

Min far sa også;

«De forandringer du ønsker i livet ditt, må du selv delta aktivt i»

Enkel filosofi, og selvfølgelig ikke like lett for alle å etterleve, men for de aller fleste av oss som bor i dette landet, i denne byen – og i hvert fall for meg, som er så heldig å få lov til å se en snill liten by våkne……

11

God advent 😀

Hilsen

Helene hos Sophie