Archive for 4. april 2014

Nyanser av hverdagslykke

 

971031_419350234850340_1699541362_n

Det er noen ganger nyhetsbilder tvinger meg til å finne min livbøye i hverdagens trivielle lykke.  Ikke som flukt og virkelighetsfraskrivelse, men fordi det rett og slett ikke hjelper noen eller noe at jeg at jeg blir bekymret, redd eller deprimert – tvert imot.

Verden er laget i fire farger, nyansene er uendelig, og langs livets svingete kjerrevei blir noen ganger fargene kun en brytning i mitt eget øye. Jeg velger selv nyansen.

Jeg har alltid hatt evne til å la meg begeistre, og av min mor lærte jeg meg også å gi komplimenter – både til andre og til meg selv, men alltid ekte og fortjent, aldri av velmenende veldedighet. «Det handler om å søke etter det spesielle, det gledelige, det flotte hos enhver du måtte være så heldig å møte på din vei» forkynte hun, og jeg er henne stor takk skyldig for så mye visdom tidlig i livet. Kanskje har det rett og slett blitt til en livsstil. Jeg elsker å gi ros! Ikke smiger, men fra grunnvollene, ekte og mange ganger grundig gjennomtenkt anerkjennelse forankret i sanne verdier. Aller mest for min egen skyld.  Det ligger masse herlig hverdagslykke i å søke etter, gledes over og hedre andres fortrinn og fremgang.  Jeg kan også være krass i kritikken, når jeg synes det er grunn til det, og synes kanskje også derfor at jeg skylder å være raus med komplimentene.  En liten gledelig bieffekt er at komplimenter ofte returneres, og da gjerne når jeg trenger dem som mest. «What goes around – comes around»

1513261_634459633281915_1382756616_n

Heldigvis finnes der ingen lykkefasit, og for meg er også lykkefølelsen veldig personlig. Noen ganger handler den om en kopp velduftende te på trammen en solfylt vårdag, når fuglene har morgenkonferanse og solen stiger majestetisk opp og maler sovende landskap i gull. Andre ganger kan jeg kjenne på en nesten litt barnslig jubelrus av å se hunden min finne et spennende spor i skogen. Alene i huset med en god bok, masse stearinlys, og noe kaloririkt i en armlengdes avstand. Eller når jeg tilfeldig og plutselig kommer over yndlingsplagget fra i fjor som jeg rett og slett hadde glemt eksisterte.  Små magiske øyeblikk skjer nesten hver eneste dag, men mest av alt gledes jeg over mine medmennesker og kontakten mennesker mellom. Smilene, vennligheten, ømheten, forelskelsen, kjærligheten, høfligheten.STILLE KVELD

Før helgen var jeg vitne til at ung gutt møtte blikket til en kassebetjent på Meny, takket for hjelpen, og ønsket henne en kveld med hyggelige kunder, og en behagelige weekend.  Muligens er jeg både toskete og banal, men jeg fikk nesten lyst til å gi den ungen mannen en klem. For en start på helgen han ga meg.  Jeg håper han aldri vokser ut av denne vennligheten.  Mange av oss kunne nok brukt de samme ordene, men veldig få tar seg tid til å møte øynene til den vi snakker med.the smile you gave me

På min vei fra butikken til bilen, går jeg ofte forbi et kjærestepar i tenårene. De gjør som kjærester gjør. Selvsagt i all anstendighet, men uten blygsel for forelskelsens rus. Jeg lister meg nesten forbi, men min glede over denne ubesudlede, troskyldige og rene kjærligheten, har jeg tydeligvis ikke klart å skjule. For en dag kom jenten løpende etter meg. Hun ville takke for at jeg alltid smilte til dem! «Damer i din alder, pleier å fnyse i nesen når de ser oss» Jeg unnlot å spørre jenta hvor gammel hun trodde jeg var, men valgte å ta til meg hennes hyggelige «takk» som et fra grunnvollene ærlig kompliment. Et øyeblikks hverdagsmagi, før nyhetssendingen!

Hverdagshilsen fra

Helene hos Sophie 🙂